Fædrelandsvennen - Publisert: onsdag 5. mars 2025

Lek, men mest alvor

Frida Forsgrenførsteamanuensis i kunsthistorie, UiA, og leder for forskningsgruppa Modernism(s)

Agder kunstsenter har våknet fra dvalen med utstilling om alvorstynget lek. Kanskje er det den dystre verdenssituasjonen som gjør at jeg allerede innledningsvis værer et alvor i Ove Kvaviks separatutstilling «NULLSUMSPILL.»

Nullsum referere til spill og lek, men kan også referer til voksenlivets blodige alvor der det at noen vinner fører til at andre taper. I utstillingen stiller Ove Kvavik ut seks ulike arbeider som alle bruker spill- og lekmetaforen som en nøkkel til å reflektere videre over tilværelsen.

I fondveggen i gallerirommet trekkes jeg umiddelbart mot det sterkt visuelle arbeidet Primecowboy (2024). Det består av tre fotografier av barn som leker cowboy. Leken har glidd over i en avsluttende fase for barna later som de er døde og pistolene ligger henslengt ved siden av. Det er både noe vakkert og uhyggelig ved disse guttene, som liksom svever på hver sin fargesterke bakgrunn. Primærfargene rødt, gult og blått er med på å skape ulike stemninger, fra det faretruende røde, via det lekne gule, til det kontemplative blå.

Og jeg tenker på hvordan vi som barn lekte oss gjennom rollespill, der vi var hekser, røvere, mor og barn for å øve oss på rollene som vi senere spiller med vekslende hell gjennom livet. Guttene i disse fotoene ser ut som de er fra 1950-årene, noe som skaper en sterk stemning av nostalgi.

Cowboyguttene får selskap av det 138 x 100 cm store fotografiet Astronaut #5 (2024). I dette fengslende fotografiet ser vi en astronaut som har tatt av seg hjelmen, bare for å vise oss at han ikke finnes. Dressen hans er tom, og hodet hans er luft. Dette absurde portrettet får meg til å tenke på de tankeløse romkappløpene verdens mektige ledere setter i gang på jakt etter mer territorium og makt. Planene til Elon Musk og co minner mest om en videreføring av barnelivets lek om utforskning av ukjente galakser og turer med romskip vi drømte om gjennom serier som Star Trek og Star Wars. For noen slutter visst ikke leken.

Kvavik er en mangfoldig kunstner, noe han viser til fulle i denne utstillingen. I det som er utstillingens kanskje mest fascinerende arbeid, viser han det tydelig. I installasjonen Ex Nihilo (2024), som er latin for «fra intet», skaper han det som ved første øyekast ser ut som en hel rekke med ekte norske, godt brukte pass. Det er først når jeg kommer helt nær at jeg ser at «passene» ikke er gjenstander, men små malerier. Hvert enkelt «pass» er laget med samme teknikk som gamle ikonmalerier, eggtempera og bladgull på trepanel.

Som religiøse ikoner er passene opphøyd til verdifulle objekter. For er det ikke sånn at å ha et norsk pass i livets lotteri, er litt som gull? Det er inngangsbilletten til velferdssystemet og et bekymringsfritt liv. I så måte står videoarbeidet Rubble (2025) som en effektiv kontrast til den norske gullforgylte tilværelsen. I Rubble ser vi former som oppløses sakte for øyene våre, iscenesatt med et ubehagelig lydbilde. For meg er det uunngåelig å ikke tenke på ruinlandskapet i Gaza som ruller over skjermene nå.

Kvaviks utstilling er tankevekkende. Gjennom få, men effektive arbeider makter han å forbinde barndommens lekne univers med alvoret i voksenlivet. Hva er det som går galt på veien? Og selv om arbeidene er konseptuelle, balanserer han på en hårfin grense mellom å være kryptisk og klar. Det er svært elegant gjort.

Göteborgs-Posten - Publisert: 6. oktober 2012

Fredrik Svensk

Galleri Mors Mössa

Redan titeln, Without reflection, provocerar fram ett klassiskt problem. Kan vi tänka på, eller ens uppleva något, utan att samtidigt reflektera det i något annat? Kan vi undvika reflektionen och ändå på något vis hålla samman, kan vi leva utan att ställa det ena mot det andra? Reflektionen har i konstens förknippats både med självständighet och disciplinering. Självständighet eftersom konstens privilegium att ostraffat reflektera något i något annat, som tillsynes inte har med varandra att göra. Denna, den reflekterande kompositionens frihet, har samtidigt förknippats med självkontroll och disciplinering. Viljan att bryta med reflektionens tyranni, och konfrontera världens realitet direkt och förutsättningslöst tillhör samma tankefigur. Detta är vad samtliga Ove Kvaviks verk tycks tampas med på ett imponerande sätt. Både när han tecknat av det man ser av näsan när man öppnar ögonen, och när han förlägger Courbets Världens ursprung bakom en indonesisk (?) sedel vars centrum illustrerar en tom yta.